06/02/2026
I dag passer det perfekt å fortelle litt om samenes kaffetradisjon, og våger en liten repost.
Kaffen ble kjent på Finnmarkskysten rundt 1750 allerede og på tidlig 1800 tallet blir kaffen et «uunndværlig nydelsesmiddel». Dette gjaldt både for flyttsamer og sjøsamer. Kaffen var lett å oppbevare, lett å transportere og det ga samene en varm drikk. Det var ikke bare de voksne som drakk kaffe, men også barn i 2-3 års alderen. Det sies at kaffe skulle være det første man drakk når man våknet og det siste man drakk før man sovnet. Samene hadde egne kaffeposer av reinskinn som holdt kaffen fersk og smaksrik over tid. Samene kjøpte både grønne og brente bønner. De grønne bønnene brente de i store gryter og under konstant røring. Kaffen ble ofte veldig mørkt brent av og det spekuleres om det var derfor de hadde salt i kaffen, for å døyve brentsmaken eller om saltet gjorde at man skulle drikke mindre kaffe. Det var ikke bare salt som er brukt i kaffen, både salt reinkjøtt, reinfett, tørket gjeddeskinn og ost ble brukt. Det virker som og hver og en av de hadde sin egen misjon. Gjeddeskinnet skilte ut fett som fikk gruggen til å samle seg i bunn av koppen, saltkjøttet ga i tillegg til smak en utsettelse av sulten på morgen hvis samene måtte tidlig i gang med flyttingen. Tidlig på sommeren ble det brukt reinmelk, men utover høsten brukte flyttsamene tørket melk eller biter av ost i kaffen. Det kan virke som om osten var det som var best og kanskje det vanligste og fortsatt i dag er kaffeost å få til kaffen.
Det var også sterke tradisjoner knyttet til hvem som skulle koke kaffen. Som oftest var det kvinnene som kokte kaffe og bakte brød. Det var svært viktig at den som kokte kaffen måtte være den første som smakte på den for ikke å få ødelagt sin beste kjørerein. Det skulle alltid kokes kaffe til gjestene og de som ikke hadde tid til å drikke kaffe kunne bli ansett som uhøflige. Kaffen gjorde at man samlet seg og hadde tid til en prat. Med kaffen kom også overtro og tradisjoner. Når man kokte kaffe i telt eller gamme skulle aldri tuten vende mot døra, dette førte visst til ulykke. Kjelen måtte heller ikke gynge, fordi da «rodde» man vekk sine eiendeler. Var man uheldig å søle kaffe kunne man forvente kaffetørste gjester. Sølte man to ganger var de kaffetørste gjestene i tillegg fulle. Da kunne det kanskje være greit med en kopp kaffe.
I likhet med resten av Norge ble kaffe en drikk som erstattet heimebrenten og ble en drikk som også kvinnene kunne nyte. Det som gjør samenes kaffedrikking interessant, er at den ble en viktig drikk for dem og noen vil påstå at kaffe er samene nasjonaldrikk. Den ga de et avbrekk i en fysisk tung jobb, den gav de varme i kroppen på kalde vintrer og kaffen kunne uttrykke tradisjoner og meninger mens samene forholdt seg kortfattet i språket. Spurte man en same hvor mye kaffe man skulle ha i kjelen ble svaret ofte: «Nok»
Det er knytt opp mye historie til kaffe og kaffetradisjoner i Norge, vi har drukket kaffe lenge og vi i Heimbrent synes det er viktig at også våre kaffetradisjoner i liket med mattradisjoner blir tatt vare på. Så kanskje neste gang mens du drikker en cappuccino på en lun kaffebar, så kan tenke litt på at for et par hundre år siden så satt det en same i en lun lavvo og var inne på det samme med sin kaffe.
Lihkku beivviin til alle våre samiske venner, kunder og forretningspartnere!